gemini.google.com: Her er en omfattende gjennomgang av motargumenter mot påstandene mot Sola Scriptura (Skriften alene). Argumentene er bygget opp med teologiske, historiske og fremfor alt bibelske mottekster og prinsipper som tradisjonelt brukes av protestantiske teologer.

Punkt 1: "Ingen bibeltekst sier at Skriften er den eneste ufeilbarlige normen."

• 

  Det bibelske beviskravet snus på hodet: Bibelen lærer eksplisitt at Guds ord er ufeilbarlig ("Ditt ord er sannhet", Joh 17,17). Det er tradisjonen/Magisteriet som må bevise at det finnes andre kilder som har samme grad av guddommelig inspirasjon og ufeilbarlighet.

• Formelt vs. matrise-prinsipp: Bibelen krever ikke en ordrett uttalelse om at den er "den eneste normen" så lenge den etablerer prinsipper som i praksis gjør den til det:

  • 2 Tim 3,16-17: Skriften er Gud-innblåst (theopneustos) og gjør den gudsfryktige komplett (exartismenos) og utrustet til all god gjerning. Hvis Skriften gjør kirken fullstendig utrustet, trengs det ingen ufeilbarlig ekstranorm.

     

  • Jes 8,20: "Til loven og til vitnebyrdet! Dersom de ikke taler i samsvar med dette ordet, er det fordi det ikke er noe lys i dem." Skriften setter standarden som all annen tale må måles mot.

  • Matteus 15,3-6 / Markus 7,8-13: Jesus refser farrisere og skriftlærde for å heve sine muntlige tradisjoner opp på siden av eller over Guds skriftlige ord ("Dere setter Guds bud til side for å følge deres egne tradisjoner").

Punkt 2: "Muntlig tradering har like mye vekt (2 Tess 2,15, 1 Kor 11,2, 2 Tim 2,2, Apg 15, 1 Tim 3,15)."

• Definisjon av "tradisjon" hos apostlene:

  • I 2 Tess 2,15 og 1 Kor 11,2 viser "tradisjonene" (paradosis) til den apostoliske forkynnelsen. Protestantisk teologi benekter ikke at apostlenes muntlige forkynnelse var ufeilbarlig - den var tross alt gudsord! Poenget med Sola Scriptura er at den apostoliske forkynnelsen ble nedskrevet i Det nye testamente. Det finnes ingen bevis for at de muntlige "tradisjonene" apostlene ga, inneholdt andre læresetninger enn det som ble skrevet ned i NT.

• 2 Tim 2,2: Paulus ber Timoteus overgi læren til trofaste mennesker. Dette beskriver formidling av det apostoliske evangeliet (som nå er fiksert i NT), ikke en ufeilbarlig muntlig tradisjon som bringer nye eller ukjente dogmer utover Skriften.

• Apg 15,6-29 (Apostelmøtet): Møtet i Jerusalem brukte ikke en "kirkeautoritet" hevet over Skriften; Jakob avgjorde saken ved eksplisitt å sitere og underordne avgjørelsen under Skriften (Amos 9,11-12) i Apg 15,15-18.

• 1 Tim 3,15 ("Sannhetens støtte og grunnvoll"): En støtte/søyle (stylos) bærer og fremviser en bygning, men den er ikke grunnvollen bygningen står på. Kirken støtter og beskytter sannheten (Skriften), men kirken skaper ikke sannheten. Sammenlign med Ef 2,20, hvor kirken er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll (deres lære/Skriften).

Punkt 3: "Vi har ikke en guddommelig inspirert innholdsfortegnelse."

• Organisk kanondanning: Kanon er ikke noe Kirken opprettet eller ga autoritet til, men noe Kirken oppdaget og erkjente. Bøkene hadde autoritet i det øyeblikket de ble skrevet fordi de var gudsord (guddommelig inspirert), ikke fordi et kirkemøte senere stemte over dem.

• Jødenes eksempel (Gamle Testamente): På Jesu tid fantes det ingen "ufeilbarlig innholdsfortegnelse" eller et ufeilbarlig Magisterium i jødedommen, likevel stilte Jesus, apostlene og jødene til ansvar for å kjenne "Skriftene" (f.eks. Luk 24,27; Joh 5,39). Hvis gudsfolket før Kristus kunne vite hvilke bøker som var gudsord uten en ufeilbarlig innholdsfortegnelse, kan gudsfolket i dag gjøre det samme ved Den hellige ånds ledelse og historiske vitnesbyrd.

Punkt 4: "Historisk uenighet om kanonisering er problematisk for Skriften alene."

• 

  Uenighet berører ikke bøkenes egenautoritet: At menigheter brukte tid på å granske og verifisere ektheten til visse brev (f.eks. Hebreerbrevet, 2 Peter, åpenbaringen) viser grunnleggende forsiktighet, ikke fravær av autoritet. De ville forvisse seg om at teksten var apostolisk før de la den til kanon.

• Høy grad av konsensus tidlig: Allerede på 100-tallet (f.eks. Muratori-fragmentet) var kjernekanon (de fire evangelier, Paulus' brev, Apg) overveldende og universelt akseptert. Debatten handlet kun om få skrifter i periferien.

Punkt 5: "Menigheten baserte seg ikke på Skriften alene, men på Paulus' apostoliske autoritet."

• Apostolisk autoritet = Skriftens autoritet: Paulus' muntlige ord var autoritative fordi han var en levende apostel direkte utsendt av Kristus. Etter at apostlene døde, overtok de apostoliske skriftene den apostoliske autoriteten.

• Apostlene underordnet seg selv Skriften:

  • Paulus roser berøerne i Apg 17,11 fordi de sjekket Paulus' egen lære opp mot Skriftene for å se om det han sa stemte! Hvis selv en apostels muntlige ord skal prøves mot Skriften, står Skriften øverst.

  • I Gal 1,8 sier Paulus at dersom han selv eller en engel fra himmelen forkynner et annet evangelium, skal han være forbannet. Standarden for evangeliet var allerede satt.

Punkt 6-7: "Manglende tilgang til skriftene i oldkirken og at Sola Scriptura ikke var kirkens trosregel."

• Muntlig lesing i fellesskapet: Gamle Testamentet og de apostoliske brevene ble lest høyt i menighetene ukentlig (1 Tess 5,27; Kol 4,16; Rev 1,3). Folk trengte ikke personlige trykte bibler for å være underlagt Skriftens autoritet; fellesskapet hørte og kjente gudsordet.

• Kirkefedrenes praksis var i praksis Sola Scriptura: Mange kirkefedre uttrykte prinsippet eksplisitt:

  • Athanasius: "De hellige og guddommelig inspirerte Skrifter er i seg selv tilstrekkelige til å kunngjøre sannheten." (Mot hedningene, 1.1).

  • Augustin: "La oss ikke bringe inn falske vekter der vi kan veie det vi vil... la oss heller bringe den guddommelige vekt fra de hellige Skrifter."

  • Jeronymus: "Det som ikke har autoritet fra Skriftene, kan kastes like lett som det bevises."

Punkt 8: "En levende person må tolke Bibelen - Bibelen tolker ikke seg selv."

• Scriptura sui interpres (Skriften tolker seg selv): Bibelen er en helhetlig tekst med én guddommelig forfatter (ånden). Mørke eller uklare steder tolkes ved hjelp av klare og tydelige steder (analogia fidei).

• Perspikuitet (Skriftens klarhet): Bibelen hevder om seg selv at den er klar og forståelig for den vanlige troende:

   

  • Salme 119,105: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Et lys gjør ting uklart synlig, det er ikke mørkt i seg selv).

  • 

    Salme 19,8: "Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den uvitende vis."

  • Brevene i NT er skrevet til vanlige lekfolk i menighetene (f.eks. "til de hellige i Korint"), ikke til et lukket læreembete som måtte "oversette" dem.

• Rettens problem flyttes bare: Hvis man trenger en tolker for å tolke Bibelen, trenger man da ikke en tolker for å tolke Kirkens/Pavens uttalelser? å innføre et ufeilbarlig Magisterium løser ikke tolkningens vesen, det fører bare til et nytt lag med tekst som også må tolkes.

Punkt 9 & 10: "Sola Scriptura fungerer ikke / har ført til splittelse (f.eks. pinsevenner og lutheranere)."

• Menneskelig synd vs. prinsippets gyldighet: Splittelse skyldes menneskelig ulydighet, stolthet og mangelfull fortolkning, ikke en feil ved Skriften selv. På samme måte som lover i et samfunn brytes eller feiltolkes uten at lover i seg selv er "ubrukelige".

• Enhet i kjerneevangeliet: Til tross for sekundære uenigheter (dåpssyn, kirkeordning), deler det overveldende flertallet av bibeltro protestanter (lutheranere, baptister, pinsevenner, reformerte) historisk sett det samme fundamentale evangeliet: Treenigheten, Kristi guddom, jomfrufødselen, soningsdøden, legemlig oppstandelse, rettferdiggjørelse ved tro og Kristi gjenkomst.

• Tradisjon og Magisterium forhindrer heller ikke splittelse:

  • 

    Den katolske kirke, den ortodokse kirke og orientalske kirker har alle tradisjon og læreembete, men splittet seg likevel i det store schismaet i 1054 og Rådet i Kalkedon i 451.

  • Det finnes også store teologiske splittelser internt i Den katolske kirke i dag om hvordan pavelige encyclikaer og konsiltekster skal tolkes.

Punkt 11 & 12: "Flere fortolkninger, og ingen måte å avgjøre med sikkerhet hvem som har rett (f.eks. dåpssyn)."

• Forskjell på essensielle og sekundære spørsmål: Bibelen er ekstremt klar på alt som er nødvendig for frelse (f.eks. Joh 3,16; Apg 16,31; Rom 10,9). Uenigheter om dåpssyn eller eskatologi (de siste ting) berører sjeldener kjerneevangeliet om frelse ved tro på Kristus.

• Den hellige ånds indre vitnesbyrd og granskning: Gud har gitt troende fornuft, hermeneutiske verktøy (kontekst, språk, historie) og Den hellige ånd til å veilede til sannheten (Joh 16,13).

• Falsk trygghet ved ekstern "sikkerhet": å kreve en ekstern, ufeilbarlig autoritet for å ha 100% epistemisk sikkerhet er å be om noe Gud aldri har lovet i denne verden. Gud ber troende om å granske Skriftene (Apg 17,11) og "prøve alt og holde fast på det gode" (1 Tess 5,21) - et påbud som forutsetter at enkeltpersoner har evne og ansvar til å skille sannhet fra usannhet ut fra Skriften.